Tale på Kirkehaugen 8.5.2016 ved Gunn Haga Brekka

Kjære alle gode venner

Takknemmelighet

Takknemmelighet er den følelsen jeg kjenner mest på i dag

Takknemmelighet over å bo i et land som Norge, over de tradisjoner, den kulturarven og de verdiene vi alle setter så høyt.

Over demokrati, ytringsfrihet, valgfrihet og kjærlighet – til vårt land, vår verden og til hverandre.

Mange i Norge i dag tror jeg glemmer bort litt å kjenne på denne takknemmeligheten – vi tar det for gitt.

Det bare er sånn.

For de fleste av oss har det alltid vært sånn.

Men – det er ikke alltid slik, og det kommer ikke nødvendigvis helt av seg selv.

I dag, 8. mai, hedrer vi dem som har gitt sitt liv i kampen for et fritt Norge.

Landets vei mot dagens Norge har møtt på mange hindringer. Og mange har kjempet en kamp som er verdt å være takknemmelige for i dag. Både militært og sivilt.

De store markeringer hyller de store krigsheltene – de som ga sitt liv for landet.

Det gjør vi også i dag.

Men – hele befolkningen bidrar når det er nødvendig – også de som ”bare” er hjemme og dyrker jorden, lager maten og vedlikeholder bærebjelken i landet, lokalsamfunnet.

Under 2. verdenskrig var det gutter og menn i Austre Moland, som for eksempel min bestefar og hans bror med flere, som stod klare til å ta i mot slipp fra England på Lusemyr om det skulle bli nødvendig. Det ble organisert motstandsgrupper som både gjorde viktig motstandsarbeid under krigen, men som også stod beredt til å kjempe og ofre om det skulle bli nødvendig.

Mange påløp en stor risiko i sitt virke under krigen og bidro til et fritt Norge.

Alle disse hverdagsheltene mener jeg også skal hedres på denne dag.

I 2011 bestemte Regjeringen at 8. mai også skal være vår nasjonale veterandag.

Det er jeg veldig glad for.

I dag hedrer vi alle veteraner som har tjenestegjort for Norge under andre verdenskrig OG i alle internasjonale operasjoner ETTER det. Siden andre verdenskrig har over 100 000 nordmenn tjenestegjort i nær 100 ulike internasjonale operasjoner i mer enn 40 land – på fire kontinenter.

Vi er stolte av dem som er krigsveteraner i landets forsvar, og i utenrikstjeneste for Norge. Som FN-soldater og Nato- soldater.

Jeg har selv en mann som har vært ute i tjeneste for både FN og NATO. Slik jeg har forstått det var kanskje utgangspunktet  for å reise ut en blanding av eventyrlyst og et ønske om å gjøre en forskjell. I ettertid tror jeg faktoren om å gjøre en forskjell er den som står sterkest frem. I en urolig verden ser en verdien av å bidra de steder hvor demokratiet og menneskerettighetene står svakt.  Det er tøft, men meningsfylt å bidra til å prøve å skape en bedre verden.

Alle disse guttene og jentene som reiser ut i tjeneste for frihet og fred fortjener vår respekt i dag.

Hvordan vi har det i Norge henger sammen med verdensbildet. Og verdensbildet er urolig.

Dersom vi, mot all formodning, skulle havne i en krigssituasjon igjen – hvordan hadde vi ønsket at verden rundt oss skulle reagere, respondere og bidra til vår sikkerhet – hjemme og borte? 

I en tid hvor flyktningestrømmene i Europa og til Norge er stor blir vi alle satt på prøve i spørsmål om etikk og moral. Hvor mange kan vi ta i mot? Fortjener de å komme hit?

Jeg har ikke noe svar.

Jeg tenker at det kan være nyttig å se 75 år bakover i tid og ta utgangspunkt i det. Og kanskje tenke – vær mot andre som du ønsker andre skal være mot deg.

«For alt vi har. Og alt vi er.» Det er slagordet til det norske Forsvaret. Det synes jeg er et fantastisk slagord. Det er stort. Det rommer så mye. Og om det er hjemme eller ute, forsvaret verner om våre viktigste verdier: Våre barn, vår natur, våre rettigheter, likeverd, demokrati, ytringsfrihet og alt som betyr noe for oss. .

 Tusen takk til alle som bidro til et fritt Norge i 1945, og tusen takk til alle som i årene etterpå har bidratt til å sikre den freden og tryggheten som 8.mai er basert på.

Og en spesiell takk til dem som har ofret sitt liv for at vi kan ha det så godt i vårt land i dag.

Tusen takk!